Det er en skremmende oppgave. Å skulle plukke ut de ti største VM-legender gjennom tidene blant tusenvis av spillere fra 22 turneringer spredt over nesten et århundre.
Etter min mening er de seks eller syv beste åpenbare – selv om rekkefølgen kan diskuteres – men det er de som fyller de siste plassene som uten tvil vil skape mest debatt.
Les på F7: Ny Fulham-trener skal gi Bobb og Berge et skikkelig løft
Det er for eksempel vanskelig å utelate Miroslav Klose, selv om VM-historiens toppscorer ville kommet på en knepen 11.-plass.
Det er heller ikke plass til Garrincha, den blendende bowleggede brasilianske kantspilleren, eller Roberto Baggio, et ekte italiensk ikon, eller Frankrikes spiss Just Fontaine, som alene nettet 13 mål i 1958.
Noen av sportens aller største – som nederlandske Johan Cruyff, Portugal-spissen Eusébio og Tysklands målmaskin Gerd Müller – er også utelatt. Kanskje en topp 20-liste hadde vært enklere? Den kollektive skjønnheten til Spanias 2010-årgang gjør samtidig at ingen enkeltspillere fra det laget er med.
Så hvem er det som kommer med? Jeg har plukket mine ti favoritter nedenfor – de mest synonyme med selve mesterskapet. Du kan også si din mening i kommentarfeltet.
På Live.sporten.com kan du følge alle VM-kampene
10. Sir Geoff Hurst – England, verdensmester 1966
Vi kjenner alle historien. Hurst egentlig ikke skulle spille. Englands stjernespiss Jimmy Greaves, skadet i gruppespillet, var på vei tilbake til kampform før finalen i 1966 mot Vest-Tyskland, og folk flest ropte på at han skulle starte på Wembley.
Men Sir Alf Ramsey stolte på mannen som bare hadde debutert på landslaget noen måneder tidligere. Resten er historie. West Ham-spissen Hurst scoret et fantastisk hat-trick da «The Three Lions» sikret sportens største pris – for eneste gang i sin historie – og på hjemmebane.
Hurst var på ingen måte den mest talentfulle eller ikoniske spilleren på det laget, men man kan ikke se bort fra et hat-trick i en finale. Det er en legendarisk bragd som bare er matchet av Frankrikes Kylian Mbappé for fire år siden i Qatar – og han var på det tapende laget.
Uten Hurst ville det ikke vært noe «they think it’s all over…», ingen 60 års smerte.
9. Cafu – Brasil, verdensmester 1994 og 2002
Vi kan takke Kevin Bridges for assisten her. Har du ikke sett hans «In Search of the Beautiful Game» ennå, er den verdt å finne frem på iPlayer.
Komikeren bytter ut Clydebank med Copacabana på jakt etter «jogo bonito» og møter den legendariske Cafu – den eneste mannen som har spilt i tre strake VM-finaler.
Den fremadstormende backen kom inn fra benken da Brasil slo Italia på straffer i 1994, var tapende finalist fire år senere i Frankrike, og løftet trofeet som kaptein i 2002 i Japan og Sør-Korea.
Cafu er kongelig VM-adel. Bare Klose har flere enn hans 16 seiere i løpet av fire mesterskap. Men også en legende som husker sine røtter – «100% Jardim Irene» skrev han på den kanarigule drakten før han løftet trofeet i 2002, en hilsen til favelaen i São Paulo hvor han vokste opp.
8. Paolo Rossi – Italia, verdensmester 1982
Rossis VM-eventyr begynte mot Brasil i en av mesterskapets aller mest ikoniske kamper – svettedekket Azzurri-blått mot det fargesterke gule fra favorittene, en klassiker utspilt til bakgrunnslyden av summende horn i Barcelona.
Italias styrke skulle være forsvaret, men Rossi ble hat-trick-helten – han scoret to ganger i første omgang og satte inn vinnermålet i den andre.
Det var også spissens første landslagsmål siden han kom tilbake fra en to års utestengelse etter en kampfiksingsskandale tidligere samme år – noe han alltid nektet for – men de skulle ikke bli hans siste.
Den straffeboks-farlige predatoren scoret begge målene i semifinaleseieren mot Polen, og åpnet scoringen da Italia slo Vest-Tyskland 3–1 i finalen på Bernabéu. Det var Italias første VM-tittel siden 1938.
Rossis seks mål ga ham både turneringens gullstøvel og gullball, samt prisen som årets spiller i verden.
7. Zinedine Zidane – Frankrike, verdensmester 1998
Med rop om «Zidane president!» og bilder av Zidane med budskapet «Merci, Zizou» lyste opp Triumfbuen, mens over en million jublende supportere fylte Champs-Élysées for å feire Frankrikes VM-suksess i 1998.
Zidane, en andregenerasjons algerisk innvandrer oppvokst i betongblokkene i nordlige Marseille, var talismanen og ansiktet utad for et flerkulturelt Les Bleus-lag som endelig leverte fotballens største pris.
«Vi skjønte at Zidane var spilleren som skulle utgjøre forskjellen,» sa Frankrikes forsvarer Lilian Thuram til meg.
Den majestetiske midtbanespillerens VM-arvegodset er en cocktail av viktige mål, ballettisk briljans og hettblodige røde kort. Frankrikes finaletap mot Italia i 2006 huskes selvsagt for Zidanes pannehodesmell mot Marco Materazzi. Men han gikk også glipp av to kamper i 1998 etter å ha blitt utvist i gruppespillet mot Saudi-Arabia.
Han returnerte til kvartfinalen, guidet Frankrike forbi Italia og deretter Kroatia, før han leverte en mesterklasse i finalen mot Brasil – scoringer med to headinger fra hjørnespark – som utløste vanvittige feiringer i Paris.
6. Kylian Mbappé – Frankrike, verdensmester 2018
Mbappés VM-legende blir fortsatt skrevet. Bare 27 år gammel, med potensielt to eller til og med tre mesterskap igjen, kan franskmannen godt utfordre i toppen av denne listen når han legger opp.
Spissen utmerket seg i Russland som 19-åring i 2018 – Frankrikes yngste målscorer noensinne, den første tenåringen som scoret to ganger i en sluttspillkamp siden Pelé i 1958 (med sin åttedelsfinale-dobbel mot Argentina), og så den første tenåringen siden Pelé til å score i en finale da Les Bleus slo Kroatia.
Mbappés karriere har på mange måter hatt sitt høydepunkt i VM. Målrik med PSG og nå Real Madrid, men uten å kunne vinne Champions League med noen av dem. Det er med Frankrike på den største scenen han har glødet mest.
Hans prestasjon i finalen mot Argentina i 2022 alene – et hat-trick som inkluderte en blendende volley – var verdig å vinne sportens største pris for andre gang. Det var bare det at han møtte Lionel Messi & co.
5. Franz Beckenbauer – Vest-Tyskland, verdensmester 1974 (og 1990 som Tysklands hovedtrener)
Nummer to i 1966 og tredjeplass fire år senere. Franz Beckenbauer fikk endelig hendene på VM-pokalen i 1974, som kaptein for Vest-Tyskland i seieren over de mye omtalte nederlenderne.
Beckenbauer, den elegante ballspillende forsvareren, ledet vertene i å stoppe Johan Cruyffs Total Football – den samme spillestilen som hadde inspirert hans eget spill – selv etter at laget hans kom under med et straffespark etter to minutter, uten å ha rørt ballen.
Det skulle bli hans tredje og siste mesterskap som spiller. Men «Der Kaiser» kom tilbake i trenergarderoben og ledet landet sitt til to strake finaler.
Vest-Tyskland tapte for Argentina i 1986, men fire år senere ble Beckenbauer en del av en eksklusiv gruppe som har vunnet VM både som spiller og som manager, da laget hans tok revansje mot La Albiceleste i Italia.
4. Lionel Messi – Argentina, verdensmester 2022
Det så ut til at det kanskje ikke skulle skje for noen av de to beste spillerne i sin generasjon – muligens tidenes beste.
Messi og Cristiano Ronaldo var godt inne i 30-årene uten en VM-tittel mellom seg. Argentinas ikon så ut til å være på vei mot et tidlig exit i Qatar etter et sjokkerende åpningstap mot Saudi-Arabia.
Men i sitt femte mesterskap snudde Messi – som hadde ledet Argentina til finalen i 2014 – lagets skjebne på hodet. Først mål og assist mot Mexico, så scoring mot Australia i åttedelsfinalen, straffe i kvartfinalen mot Nederland, og nok en straffe i semifinalen mot Kroatia.
Messi var inspirert på nytt i en klassisk finale mot Frankrike. Den lille tryllekunstneren scoret to ganger, tok sitt måltall i turneringen til sju, før han satte inn sin straffe i straffesparkkonkurransen da Argentina sikret sitt første VM siden Diego Maradonas heltedåder i 1986.
3. Ronaldo – Brasil, verdensmester 1994 og 2002
En berømt historie om forløsning. I likhet med Cafu var spiss Ronaldo i troppen da Brasil vant VM i 1994, men bare 17 år gammel – uten å få spilletid.
Fire år senere var han på sitt blendende beste. En ustoppelig kombinasjon av hurtighet, teknikk og nådeløs avslutningsevne gjorde ham til verdens beste spiller.
Han scoret fire mål da Brasil nådde finalen, men et anfall før kampen – og den påfølgende forvirringen rundt om han skulle spille eller ikke – gjorde at den målfarlige spissen var en skygge av seg selv da Selecao ble klart slått av Frankrike.
Årene før hans neste VM i 2002 var preget av en alvorlig kneskade. Ronaldo spilte knapt for Inter eller Brasil, og hans deltakelse i mesterskapet var usikker.
Men i Japan og Sør-Korea fikk han nytt liv. Han scoret åtte mål, inkludert to i finalen mot Tyskland – og forviste dermed de vonde minnene fra Paris.
Ronaldo tok sin VM-total til et den gang rekordhøyt 15 mål i Tyskland fire år senere.
2. Diego Maradona – Argentina, verdensmester 1986
Han kommer inn på nummer to her, men det er ingen som er mer «box office» enn Maradona – et utsagn som preges av hans VM-somre.
Etterlatt hjemme som syttenåring i 1978, da Argentina slo Nederland og vant sitt første VM, fikk Maradona sin første smak på fotballens største begivenhet fire år senere – da den flamboyante angriperen ble utvist for gjengjeldelse da de regjerende mestrene røk ut i en brutal kamp mot Brasil.
Maradonas avgjørende sommer kom i Mexico i 1986. Det som kanskje er det beste individuelle mesterskapet i historien, huskes mest levende for hans to mål mot England i kvartfinalen.
Det første var det beryktede «Guds hånd»-øyeblikket. Det andre var en ren genistrek – en dristig dribletur fra egen banehalvdel som lot engelskmennene sitte limt til Azteca-gresset, før han felte og rundet keeper Peter Shilton.
Han scoret to ganger igjen i semifinalen mot Belgia, før han som kaptein ledet Argentina til seier over Vest-Tyskland i finalen – og avsluttet mesterskapet med fem mål og like mange målgivende.
En tårevåt Maradonas Argentina var tapende finalister i 1990, og fire år senere endte El Pibe de Oro (Gutten) sitt VM med den typiske dramatikken og skandalen som syntes å følge ham som en skygge – han ble sendt hjem etter å ha testet positivt på forbudte stoffer i gruppespillet.
1. Pelé – Brasil, verdensmester 1958, 1962 og 1970
Hvem andre enn den store Pelé? Den eneste mannen som har vunnet tre VM-titler – i tre ulike tiår – og for generasjoner det aller mest ikoniske navnet i sporten.
Etter at han berømt lovte sin far at han skulle vinne VM for ham etter Brasils sjokkerende tap for Uruguay på Maracanã i 1950, var Pelé bare 17 år gammel da han eksploderte inn i fotballverdenens bevissthet i 1958 – med et hat-trick i semifinalen mot Frankrike og to nye i finaleseieren over Sverige.
Han var en del av Brasil-troppen som forsvarte trofeet fire år senere, men gikk glipp av mesteparten av mestersakpet på grunn av skade etter å ha scoret i åpningskampen – og fikk først senere en vinnermedalje. I 1966 ble han utsatt for så hardhendt behandling at han sverget på aldri å spille i mesterskapet igjen.
Men i 1970 var Pelé tilbake. Han bar nasjonens vekt i Mexico og var på sitt ferdighetstekniske, kreative, nyskapende beste. Han var blendende i gult da Selecao nådde finalen med stil, og så knuste de Italia 4–1 i finalen – med Pelé som scoret det første og la opp til to andre.
Pelé er selvsagt den aller mest legendariske VM-stjernen gjennom tidene.
Les på Sporten: Liverpool og Arsenal kjemper om å sikre seg et av fotball-VMs store stjerneskudd
