Den nest siste helgen i sesongen ser tittelkampen midlertidig bli satt i bakgrunnen, ettersom FA-cupfinalen – som nå er redusert til en skygge av seg selv – ber om unnskyldning og trer inn i rampelyset, før den nok en gang gjentar hvor beklagelig det er for ulempen.
Men bare én dag vil Barclays la gamleherren få sitt øyeblikk, før ligaen kommer tilbake med full kraft – riktignok uten noen tittelkamp, men med en søndag som byr på enda mer avgjørende action i de fortsatt svært levende kampene om Europa-spill eller for å unngå nedrykk.
Les: Vålerenga henter hovedtrener fra Oslo-rival
Og la oss ikke glemme tittelavgjørelsen oppe i Skottland, hvor vi er garantert enten historie eller fullstendig kaos – og med litt flaks begge deler.
Kamp å følge: Chelsea mot Manchester City
For et merkelig skue FA-cupfinalen har blitt, og for en kilde til nasjonal skam den burde være.
Ikke lenger den store finalen i den engelske sesongen, nå bare en ulempe. Presset inn i nest siste helg, irriterende nok flyttet de langt viktigere Premier League-kampene til søndagen, og finalistenes kamper ble dyttet inn i sesongens siste midtuke.
Det burde ikke måtte være slik. Men det er det. Og det hjelper ikke at finalistene er så distraherte. Manchester City med et fortsatt levende – om enn sannsynligvis nytteløst – håp om å hente inn Arsenal på tabelltoppen; Chelsea på grunn av sin egen forvirrede fortvilelse og eksistensielle identitetskrise.
FA-cupen har i det minste vært en kilde til en viss lettelse for Blues i løpet av en virkelig elendig periode, der det å bytte ut LinkedIn-Liam med midlertidige Calum ikke magisk har forandret noe annet enn nivået på tullpraten etter kamp.
Det er – helt latterlig – nå godt over to måneder siden Chelsea vant en kamp i en annen turnering enn denne. Enda mer latterlig er det at den siste ikke-FA-cup-seieren de faktisk klarte, var en 4–1 knusing av Aston Villa som ga dem et godt grep om Champions League-kvalifisering.
Siden den gang har de så vidt slått Wrexham, banket Port Vale og så vidt slått Leeds i denne turneringen, men vært et fullstendig kaos overalt ellers. De ble slått hjemme og borte av PSG i Champions League og har tapt dumt mot nesten alle i Premier League, helt til de sikret ett poeng mot Liverpool i helgen. De må kanskje nå vinne nettopp denne kampen bare for å sikre europeisk spill i det hele tatt til neste sesong.
Popidol: Madonna, Shakira og BTS skal lede VM-showet ingen ønsker
Citys form er på papiret langt overlegen. De har vunnet åtte av de siste ni kampene siden de røk ut av Champions League, men resultatene har ofte overgått prestasjonene. Spesielt siden 2–1-seieren over Arsenal – som truet med å bli et jordskjelv. Den ble fulgt av en nervøs 1–0-seier over Burnley, en lite overbevisende seier over Southampton i semifinalen i denne turneringen – kanskje han burde sendt en praktikant for å filme dem mens de trente? – og deretter den kaotiske og ødeleggende 3–3-kampen mot Everton som har gitt Arsenal kontrollen over tittelkampen tilbake. Og denne gangen sannsynligvis for godt.
Det har i det minste virket som en frigjøring for City, som har feid Brentford og Palace til side siden. De vil trolig gjøre det samme her for å sikre en nasjonal cupdobbel som likevel vil føles som en mislykket sesong hvis Arsenal på en eller annen måte ikke klarer å rote det bort i uken som følger.
Lag å følge med på: West Ham
En sjanse. De har en sjanse. Etter forrige ukes svært kontroversielle og frustrerende – men, og dette har av og til gått tapt i støyen – den ubekvemt riktige avgjørelsen om ikke å la to West Ham-spillere bare felle David Raya på et hjørnespark på overtid, har West Ham fått den eneste sjansen de kunne håpe på.
Hvis Spurs hadde slått Leeds kvelden etter, ville Hammers vært så godt som fortapt. Men selv om West Ham fortsatt er West Ham, var mandag kveld en viktig og tidsriktig påminnelse om at selv Roberto De Zerbis litt mindre offensivt dårlige versjon av Spurs fortsatt er veldig, veldig mye Spurs – i stand til å gå rett i dørkarmen og slå seg selv ut mot selv den mest halvhjertede motstanderen.
Newcastle vil kanskje bruke litt mer rompe enn et bekymringsløst og nylig trygt Leeds gjorde mot Spurs – eller avgjørende nok vil gjøre det på siste dag borte mot West Ham hvis alt fortsatt lever da – fordi europeisk kvalifisering fortsatt er en mulig uventet og stort sett ufortjent belønning etter en dypt skuffende sesong.
Men nøkkelen her er nettopp «dypt skuffende». Newcastle er ikke særlig gode, og det er egentlig ingen grunn til at West Ham ikke kan dra dit og få med seg noe. Selv ett poeng endrer landskapet. Forutsatt at det følges opp med seier over Leeds, ville det kreve at Spurs vant én av sine to siste kamper – som tilfeldigvis spilles på de to stadionene i landet hvor Spurs aldri, aldri vinner.
En seier for West Ham ville endre hele kampen fullstendig, og plutselig gjøre Hammers til favoritter til å overleve, samtidig som Spurs igjen presses ned i nedrykkssonen før en tur til Chelsea.
Men taper de borte mot Newcastle, er Hammers tilbake i fortvilelsen. Målforskjellen de ligger under med, betyr at et tap i praksis gjør at Spurs i praksis bare trenger ett poeng fra sine to siste kamper – som – bortsett fra alt stadionsnakket – er mot to lag som ikke har vunnet en Premier League-kamp sammen siden mars.
Manager å følge med på: Michael Carrick
Hans faste utnevnelse fremstår nå som en formalitet. Hvis han og United unngår tap mot et Nottingham Forest-lag som plutselig ikke har noe å spille for – nyheter som har både positive og negative sider – vil det bekrefte dem på tredjeplass, med mindre et uavgjortresultat i fredagens oppgjør mellom Aston Villa og Liverpool allerede har gjort det.
Det er utvilsomt sant at kampene i større eller mindre grad fra Liverpool, Chelsea og Aston Villa i sesongens sluttfase har gitt United en kraftig hjelpende hånd.
Så langt en manager etter Ferguson kan operere ukomplisert i landets vanskeligste jobb, har Carrick gjort nettopp det. Han har ikke hatt annet enn Premier League-kamper å bekymre seg for. En bittersøt luksus, men en ingen av rivalene hans har hatt glede av.
Muligheten til å ha en «fribillett» over en halv sesong med bare Premier League-kamper, uten å bære noe av skylden for det som kom før, er ikke noe mange topp seks-managere noen gang får oppleve.
Men Carrick har også utnyttet fordelene sine dramatisk og fullt ut. Så raskt og tilsynelatende uanstrengt kom Carrick inn og feide United opp til Champions League-plassene at det veldig raskt bare føltes normalt igjen.
Det er viktig å huske at det absolutt ikke er det. Dette er et lag som endte på 15. plass forrige sesong. Da Carrick tok over i januar, hadde de bare vunnet tre av sine forrige 13 kamper i alle turneringer – som på det tidspunktet allerede var «begge turneringene», noe som betydde at de for andre gang denne sesongen røk ut i første hinder i en nasjonal cup.
Transformasjonen har vært ekstraordinær, og med en nå praktisk talt sikret tredjeplass er Carrick kommet langt utenfor alle mål han kunne ha satt da han tok over et United-lag som lå på sjuendeplass, 11 poeng bak Aston Villa på tredje.
Spiller å følge med på: Igor Thiago
Vi sier ikke at han definitivt kommer til å gjøre det. Men det vi sier, er at hvis du virkelig ønsket å starte et usannsynlig forsøk på Gullstøvelen – fra fire mål bak en av tidens farligste spisser med to kamper igjen – så ville du definitivt ønske at den første av disse kampene skulle være mot et Crystal Palace-lag som helt og rettferdig har meldt seg ut av Premier League-sesongen for å fokusere på den kommende Conference League-finalen.
Palaces tre siste bortekamper har alle endt med tap, og de har sluppet inn tre mål hver gang mot henholdsvis Liverpool, Bournemouth og Manchester City.
Brentford, som jakter Europa, kan definitivt regne seg som et lag i den kategorien nå, med både Liverpool og Bournemouth blant de 18 Premier League-klubbene som for øyeblikket ville vært helt fornøyde med å ha en 22-målsspiss å falle tilbake på.
Kamp å følge: Celtic mot Hearts
Noen ganger er det juks når vi snubler til Skottland for å dekke den europeiske kampen, men her er det ingen lureri. Helt på egne meritter er dette den største ligakampen i Europa denne helgen.
En tittelavgjørelse, men så, så mye mer enn det. Hearts, som har vært det beste laget i Skottland nesten hele sesongen, har sjansen til å gjøre det ingen har gjort på 41 år: bryte Old Firms grep om den skotske tittelen. Det ofte uttalte – og gyldige – poenget om hvor vanskelig denne utfordringen er, er at det siste laget som klarte det, ikke bare var for over fire tiår siden, men også trengte tidenes største manager ved roret for å få det til.
Men det er mer nå, selvfølgelig. Hearts’ jakt på udødelighet drives nå ikke bare av deres egen ambisjon, men også av en kokende, boblende følelse av urettferdighet etter en rekke avgjørelser som har gått Celtics vei de siste ukene. Det kulminerte med det genuint absurde synet av en dommer som går til en VAR-skjerm, ser en ball reise hele 20 meter – akkurat slik den gjør når noen header den – og konkluderer med at den derfor måtte ha falt fra hodet i stedet.
Det sene straffedramaet sikret Celtic en seier borte mot Motherwell som fullstendig endrer situasjonen. Celtic trenger nå bare å vinne på siste dag, så er tittelen deres igjen. Ingen – det er rettferdig å si – vil bli særlig imponert hvis det blir resultatet.
Hearts kan derimot hente styrke fra statistikken sin mot Celtic denne sesongen: to seire (én borte mot Celtic) og en uavgjort fra de tre foregående møtene. Derek McInnes har bare tapt én av sine ti siste kamper mot alle motstandere. Klarer de den på den ellevte, er historien deres.
